Den danske dikteren Christian Winther (1796-1876) blir regnet som en av Danmarks betydelige naturlyrikere, og hans diktning har fått en plass i den danske Kulturkanon, sammen med blant annet H. C. Andersen og Søren Kierkegaard. Winther studerte teologi, men fikk etter endt teologieksamen aldri noen prestestilling. Han etterlot seg både noveller og dikt og virket også som oversetter og forlegger.

Ifølge Finn Benestads Griegbiografi kan vi finne fellestrekk mellom den første av sangene, «Taksigelse» og «Ensom vandrer» (opus 43 nr. 2). Grieg kan ha lånt materiale fra sangen til dette fine selvportrettet i Lyriske stykker bind III, som skulle komme tyve år senere. «Skovsang», nummer 2 i samlingen er skrevet i 1866; de tre andre er trolig skrevet tidligere.

I løpet av de tre Københavnårene utga Grieg hele fem sangopus, med til sammen 22 sanger. Samværet og forlovelsen med Nina var nok en betydelig motivasjon bak denne produksjonen; vi kan gå ut fra at hun ble kjent med stoffet da det var helt i startgropen. Hun hadde studert både sang og piano, og var helt sikkert en kompetent støtte for Grieg allerede i disse årene.

Samværet med danske kunstnervenner spilte selvsagt også en viktig rolle for hans blomstring som kunstner. Fra sommeren 1865 skrev Grieg dagbok, og han starter boken med fyldige beskrivelser fra en ti dagers tur til Nord-Sjælland med danske venner i juli. Naturen, maten og ikke minst kjærligheten til Nina blir omtalt i høystemte vendinger:

«O min Nina! visste du med hvilken ømhet mine tanker her dveler ved deg, men hvilken uendelig lengsel jeg her omfatter deg! Før jeg fattet deg og all din kjærlighet, var det som turde jeg ikke løfte meg mot det høye, det var som om all min lengsel var innestengt innen en grense utenfor hvilken jeg kun så inn i en uendelig tåke!»

Mot slutten av turen blir lengselen sterk, og han reiser via Fredensborg til Rungsted, siden

«…jeg ikke kunne styre min lengsel etter Ninas brev, der partout måtte ligge i Fredensborg til meg. O, glede over all glede, jeg mottok det, og ble atter lykkelig.»

Forfatter: Monica Jangaard