OPUS 39

Romanser (eldre og nyere)

Dedikert til Niels Ravnkilde

1884

Arbeidet med Romanser opus 39 pågikk over en periode på femten år. Til dette opuset valgte Grieg dikt av ulike opphavsmenn. Den første romansen i samlingen, «Fra Monte Pincio», har tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og ble komponert allerede i 1870, mens han bodde i foreldrenes sommerhus på Landås utenfor Bergen. Vinteren 1869-70 hadde Nina og Edvard Grieg oppholdt seg i Roma. Her møtte han Franz Liszt, som uttrykte sin begeistring for klaverkonserten. For Grieg var møtet til stor inspirasjon og i brev til foreldrene beskriver han Liszts reaksjon etter at han hadde spilt gjennom konserten rett fra bladet:

”Til sist sa han, idet han rakte meg boken: "Hold frem som De stevner. Jeg sier Dem, De har evner til det, og - la Dem ikke skremme!" Dette siste har for meg uendelig betydning. Det er noe jeg vil kalle innviet i det. Mang en gang når skuffelser og bitterhet kommer, vil jeg tenke på hans ord, og erindringen om hin stund vil ha en forunderlig makt til å holde meg oppe i motgangens dager, det håper jeg forvisst." - (Roma, 9. april 1870).

Med inspirasjonen fra Roma-oppholdet ble det naturlig å ta fatt på Bjørnsons tekst. Monte Pincio – den mest kjente av Romas høyder – er kjent for sitt folkeliv, med musikk og dans. Teksten henspiller på frigjøringen av Italia til selvstendig og samlet nasjon i 1870. Grieg bruker bare to av versene, men kompenserer med gjentagelser av utvalgte deler. Romansen fremstår som formmessig helstøpt, og teksten er fargelagt med stor harmonisk spennvidde. Den hører til en av Griegs mest sungne, og ble orkestrert av Grieg selv i 1894.

Den neste romansen, «Dulgt kjærlighet», fremstår som ren kontrast til den første. Igjen er Bjørnson opphavsmannen, og han har her gitt en fortettet skildring av tragedien i skjult kjærlighet. Tonesettingen har samme knapphet som teksten, med gjentagelser og akkompagnement uten store utsving. Elementer fra norsk folkemusikk er tydelige, med åpen kvint, ornamentikk og bruk av ekko. Kontrasten mellom dur og moll er virkningsfulle, særlig i siste vers, der en enkel variasjon understreker tekstens avklarte ro. Romansen er skrevet tidlig på 1870-tallet.

«I Liden Højt der oppe», med tekst av Jonas Lie er skrevet i 1884.

«Millom Rosor» ble skrevet etter at Nina og Edvard Griegs datter Alexandra døde i 1869, vel ett år gammel. Kristoffer Jansons tekst ble til i 1868 etter han selv hadde mistet sitt eneste barn. Sangen ble ikke utgitt før den ble innlemmet i opus 39. Allerede fra første akkord blir den tragiske tonen slått an. Pianostemmen legger ikke noe til, men skaper et bakteppe der teksten får tre tydelig frem. Slik har Grieg latt teksten tale for seg selv og uten å skape ytterligere dramatikk.

Teksten til «Ved en ung hustrus båre» er skrevet av presten og dikteren Olaf Peder Monrad (1849-1920), og er den eneste teksten Grieg har tonesatt av denne opphavsmannen. Melodistemmen spenner over et relativt stort register, og har stor uttrykkskraft. Den dystre teksten blir ytterligere understreket ved akkorder som delvis er plassert i et dypt leie. Sangen er også arrangert av Grieg for 8-stemt blandet kor under tittelen ”Blegnet, segnet!”, og står også i listen over verk uten opusnummer. Korversjonen ble uroppført i 1899 ved Madrigalkoret i Ceciliaforeningen i København.

Den siste sangen, «Hører jeg sangen klinge», framføres oftest i sin originale tyske versjon, Hör’ ich das Liedchen klingen”. Teksten er av Heinrich Heine, med norsk oversettelse av Nordahl Rolfsen. Den er skrevet i 1884/85, i en periode hvor Grieg for det meste var beskjeftiget med Holbergsuiten, opus 40, og et annet viktig ”opus”, nemlig Troldhaugen, som ble ferdig i 1885.

Forfatter: Monica Jangaard

#NRKGRIEG

Dato 16.6

Starttid 07:50

Troldsalen Troldhaugen