Det året Nina og Edvard Grieg giftet seg, i 1867, arbeidet Grieg med noen korte pianostykker som han fikk utgitt i Danmark like før jul. Disse såkalte lyriske stykkene skulle det etter hvert bli mange av, i alt 66. Stykkene utkom med jevne mellomrom i til sammen 10 hefter, og vi sier gjerne at de lyriske stykkene går som en rød tråd gjennom Griegs liv som komponist.

Grieg var en ung mann tidlig i tyveårene da det første heftet med lyriske stykker ble til. Som nygifte satte Nina og Edvard Grieg bo i Kristiania, og Grieg tok imot pianoelever i deres leilighet i Øvre Voldgate 2. Han hadde nok stort behov for musikk til undervisningsbruk og vi kan regne med at de mange lyriske stykkene som etter hvert så dagens lys må ha vært et kjærkomment tilfang til undervisningsvirksomheten. Alle de lyriske stykkene kan spilles av amatører, selv om en del av dem krever et nokså avansert nivå.

Denne første samlingen, Lyriske stykker I, opus 12, består av åtte små stykker. For mange som har fått pianoundervisning i noen år er disse stykkene kjente toner.

Nr. 1 - Arietta.

Det første stykket, Arietta, er en liten og følsom perle. Betegnelsen Arietta kan oversettes med ”liten arie” og henspiller på det vokale / sanglige preget. Vi kan nesten si at den er en ”sang uten ord” (jfr. Mendelssohns ”Lieder ohne Worte”). Den lyse karakteren i stykket lever i alle fall opp til navnet, - lyrisk stykke. Grieg anslår tonen og vi skal senere høre at det siste stykket i Lyriske Stykker X, opus 71 nr. 7, Etterklang, har sterke referanser til dette første stykket. Vi vet ikke nøyaktig når Grieg skrev Ariettaen, men det er sannsynlig at de fleste av stykkene i opus 12 ble til fra høsten 1866 til høsten 1867.

Lyriske Stykker I ble utgitt i desember 1867 på Chr. E. Hornemans Forlag og Eiendom i København med denne inskripsjonen (utdrag): ”Til Frøken Betty Egeberg. Lyriske Smaastykker for Pianoforte componerede af Edvard Grieg”. Prisen var 48 skilling. I 1874 ble samlingen utgitt på C.F.Peters Verlag i Leipzig i 1874, med tyske titler på stykkene.

Nr. 2 - Vals

Griegs lyriske stykke, opus 12 nr. 2 med betegnelsen Vals har et friskt preg. Molltonearten til tross, - stykket virker lyst og imøtekommende. I følge originalmanuskriptet er stykket datert Kristiania 24. desember 1866, altså på julaften, med påskriften ”Musikalske Bonbons til Juletræet for Cousine Benedikte fra Edvard Grieg”. (Kusinen Benedikte, fra morssiden, var født Hagerup og senere gift Geelmuyden). Stykket stod her – uten tittel – som nr. 1 av de to stykkene denne ”julepakken” inneholdt. Samme høst flyttet Grieg til Kristiania og bosatte seg i Kirkegaten 13, der han planla sin introduksjonskonsert som skulle finne sted i Hotel du Nords festivitetslokaler 15. oktober. På konserten – som fikk positive anmeldelser – spilte Grieg sine egne verk, bl.a. den første fiolinsonaten sammen med den böhmiske fiolinisten Wilhelmine Norman Neruda. Også hans forlovede, Nina, var kommet for å bidra på konserten med blant annet Hjertets melodier, opus 5 (tekst av H. C. Andersen). Dette var en offentlig stadfestelse av det kommende ekteparet Nina og Edvard Griegs status som ”musikerpar” i den byen de skulle sette bo som nygifte året etter. Og en slik positiv stadfestelse kom sikkert godt med: forlovelsen ble ikke mottatt med noen begeistring i verken Hagerup-familien i København eller i Grieg-familien i Bergen. Ninas mor, Adelina Hagerup, mente at en ung og ukjent kunstnerspire nok ikke var noe passende parti for hennes datter. Edvards familie hadde heller ingen høye tanker om Nina som svigerdatter. Konsekvensen av dette var at ingen av foreldrene ble invitert til bryllupet 11. juni 1867. Men den lille Valsen ble altså til i Griegs siste ungkars-år – som nyinnflyttet i hovedstaden. Stykket ble året etter innlemmet i Lyriske stykker I, opus 12, som nr. 2.

Nr. 3 – Vektersang

I Finn Benestad og Dag Schelderup-Ebbes Griegbiografi fra 1980 står Vektersang beskrevet som ”verdig, koralaktig” og med et ”mysteriøst midtparti”. Dette kan vi slutte oss til og kanskje også tillate oss å spekulere på om vekteren som sikkert vandret rundt i Kvadraturen i Kristiania på 1860-tallet kan ha vært en inspirasjon. Stykket kan i alle fall gi en viss nattstemning.

I sine første år i Kristiania hadde Grieg hendene fulle med undervisningsvirksomhet både privat og i tilknytning til det nyopprettede Musikkakademiet som ble stiftet på nyåret 1867 av Grieg og komponisten Otto Winter-Hjelm. De var idealistiske og hadde tanker om at dette skulle være både en musikkskole (som var satt i gang allerede i 1854 av Winter-Hjelm), et ”…høyere akademi samt seminarium for utdannelse av lærere og lærerinner.” De tok mål av seg å undervise i bl.a. piano, fiolin, cello, sang, korsang, musikkteori og musikkhistorie. Men om ambisjonene var høye var dessverre ikke etterspørselen stor nok. Etter noen års arbeid gikk virksomheten inn da Grieg reiste til Roma høsten 1869.

I brevene fra denne tiden gjentar Grieg stadig sitt dilemma: nok tid til å komponere. Alle pianoelevene, Musikkakademiet – som manglet den store responsen – og diverse dirigentoppdrag tok det meste av tiden. Men det som gnagde mest var nok at Grieg opplevde en manglende forståelse for kunsten og at hovedstadens musikkliv var preget av for mange amatører. Julen 1867, etter at Lyriske stykker opus 12 er utgitt, skriver han til sin venn og forlegger Emil Erslev i Danmark:

«Jeg sitter her oppe i en utkant av verden og føler trang til å leve og virke med i kunsten. Har De en organistpost til meg, så kommer jeg straks til Danmark og kan gjerne skrive Dem en sang om uken. Når jeg på sådanne betingelser vil forlate Norge så kan De slutte Dem til forholdene her oppe.»

Likevel: Grieg fullførte sitt første opus med lyriske stykker, stor musikk i et lite format.

Nr. 4 – Alfedans

”Edvard Grieg modtager Elever i Pianofortespil ved sin Ankomst hertil medio October. Anmeldelser sker hos Hr. Musikhandler Warmuth.”

Slik lød annonsen Grieg hadde rykket inn i Morgenbladet 26. september 1866. Han ville melde sin ankomst til hovedstaden og var forberedt på at undervisning måtte bli en viktig del av hans levebrød i årene framover. Griegs komponistkollega Otto Winter-Hjelm – som han senere samarbeidet med om opprettelsen av et Musikkakademi – hadde allerede publisert en artikkel i samme avis med tittelen ”Om Norsk Musikk og nogle Compositioner av Edvard Grieg”. Winter-Hjelm beskriver Griegs tidligste verk i rosende ordelag, - men ikke uten kritisk blikk; aller mest begeistret er han for de komposisjonene der han mener Grieg har satt sitt eget personlige stempel, uten påvirkning av andre. Særlig fremhever han Humoreskene, opus 6.

Mye lå derfor vel til rette når Grieg skulle etablere seg i Kristiania. Winter-Hjelm var dirigent for ”Det Philharmoniske Selskab” og våren 1867 fikk Grieg i oppdrag å dirigere orkesteret ved tre konserter. Han sørget blant annet for å få framført Beethovens 5. symfoni og Ouverturen til Tryllefløyten. Høsten 1867 ble han igjen engasjert til å dirigere orkesteret, og var gjennomtenkt i sitt valg av repertoar. Han skriver i oktober 1867 til sin danske venn Gottfred Matthison-Hansen at ”Jeg er nødt til at begynde med Klassikerne, hvis jeg ikke vil forarge den musikalske Menighed”.

Som de fleste av de lyriske stykkene i opus 12 kan vi gå ut fra at Alfedans også har blitt til i startfasen av Griegs Kristianiaopphold, - et opphold som for øvrig strakte seg ti år fram i tid. Stykket er et stemningsbilde der de dansende alfene liksom ”entrer scenen” på et blunk og forsvinner like fort som de kom.

Nr. 5 – Folkevise

Den 11. juni 1867 giftet Nina Hagerup og Edvard Grieg seg i Johanneskirken i København. Ingen av foreldrene var til stede, sikkert en konsekvens av at stemningen rundt valg av ektefelle ikke var spesielt god i noen av familiene. Den unge Edvard fikk følgende karakteristikk av sin kommende svigermor, Adelina Hagerup: ”Han er intet, har intet og skriver musikk som ingen gidder at høre på”. Det skulle vise seg at hun tok feil.

Bryllupet ble i stedet feiret på ”moderne” vis med kunstnervenner. Bare få dager etter dro ekteparet Grieg til Kristiania. Ut på høsten var det barn på vei, og først da de kommende besteforeldrene i Bergen fikk høre nyheten om dette – så sent som i februar 1868 – ble stemningen en helt annen. Dessverre fikk ikke lille Alexandra leve mer enn 13 måneder. Hun døde av hjernehinnebetennelse i mai 1869 da familien var på besøk i Bergen. Dette ble naturligvis en stor sorg for Nina og Edvard Grieg, som ikke fikk flere barn. Men høsten 1867 var det nok gleden og forventningen om barnet som skulle komme som preget hjemmet i Kristiania.

Manuskriptet til nr. 5, Folkevise, finnes i Griegsamlingen på Bergen Offentlige Bibliotek, i form av en ufullført skisse sammen med andre korte skisser. Datoen 11. januar 1867, som er påført ett av stedene, kan tyde på at også Folkevisen ble påbegynt da.

I dette lille stykket trer det nasjonale element fram, spesielt i harmonikken og i forsiringene. Grieg har et elegant grep om melodiføringen og har her skapt et særdeles iørefallende tema. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor de lyriske stykkene oppnådde slik popularitet både i samtiden og i ettertiden.

Nr. 6 – Norsk

I Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbes Griegbiografi fra 1980 kan vi lese at Griegs lyriske stykker ”…kom til å berike romantikkens klaverlitteratur med velskrevet og lettfattelig musikk vesentlig beregnet på amatører”. Han sier videre at Grieg med sitt opus 12 satte en ”aktverdig standard for denne type bruksmusikk.” Og det var virkelig bruk for klaverstykker i dette formatet. Ikke bare for Grieg selv i hans undervisning, men for alle andre som hadde klaverundervisning som levebrød. Og dem var det etter hvert mange av, siden pianoet ble en masseprodusert vare og dermed tilgjengelig også for borgerskapet. Det ble populært å lære seg å spille og ble ansett som en viktig del av dannelsen. En skal ikke se bort fra at en slik opplæring også kunne være fordelaktig når det gode borgerskapets døtre skulle ut på ekteskapsmarkedet.

Det er derfor verdt å merke seg at Grieg utfordrer det mellomeuropeiske romantiske klaverstykket og gir det et nytt og personlig innhold. Han setter sitt eget stempel på stykkene ved bruk av særtrekk fra folkemusikken, blant annet fra hardingfela. Etter ungdomsårene i København hadde Grieg for alvor begynt å finne sin egen ”tone”. Påvirkningen fra det unge og ekspansive miljøet han vanket i, og særlig fra Rikard Nordraak, hadde satt spor, noe vi kan se av tittelen på stykket, Norsk.

Forsiringene i diskanten og den liggende kvinten i bassen er et ekko fra hardingfela. Sammen med den 3-delte springar-rytmen får stykket karakter av noe mer enn stilisert folkemusikk, - her får vi faktisk lyst til å danse.

Nr. 7 – Albumblad (Stamboksblad)

Som så mange andre i sin generasjon studerte Edvard Grieg ved Musikkonservatoriet i Leipzig og ble der opplært i den europeiske musikktradisjonen. Han ble tatt ut av skolen som 15-åring for å tilbringe de neste fire årene av sitt liv borte fra familien. Selv om Grieg ikke savnet timene på Tanks skole i Bergen, var nok overgangen likevel stor. Når han senere i livet omtalte studieårene, betegnet han dem ofte i negative vendinger, og mente at undervisningen var konservativ. Men studieårene var nok ikke helt bortkastet. Grieg hadde tilgang på undervisning av høy kvalitet og lærte seg komposisjonshåndverket. Og – ikke minst – han kunne ta del i et rikt musikkliv, med tilbud av konserter som både i mengde og kvalitet var langt over det han kunne drømme om i hjemlandet. I løpet av Leipzig-tiden hørte han Clara Schumann spille Robert Schumanns klaverkonsert. Han fikk også høre Richard Wagners opera Tannhäuser, og ble så begeistret at han fikk med seg forestillingen hele 14 ganger.

I Albumblad er det nettopp den romantiske klavertradisjonen Grieg bygger på. Dette er hørbart i melodiføringen og viser seg også ved tittelen. ”Albumblätter” (på tysk) ble hyppig brukt som en poetisk tittel på små klaverstykker i romantikken. Grieg bruker tittelen igjen mange år senere på nr. 2 i Lyriske Stykker, hefte 4.

Manuskriptet til Albumblad finnes i Det Kongelige Bibliotek i København. Stykket må ha vært skrevet i 1865 eller tidligere, altså da Grieg bodde i København, og ble først trykt i en tidlig versjon i heftet ”Musikalsk Museum” på Horneman & Erslevs Forlag høsten 1865.

Nr. 8 – Fedrelandssang

Dette stykket har sin egen historie. I Kristiania-årene pleiet ekteparet Grieg omgang med Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson. Grieg og Bjørnson hadde møtt hverandre første gang i Danmark noen år tidligere og det var naturlig å utvikle denne kontakten som – til tross for et lengre avbrudd – ble et vennskap for livet. Det musikalske samarbeidet ble også omfattende selv om deres fremtidige store fellesprosjekt, den nasjonale operaen ”Olav Tryggvason”, aldri ble fullført. Bjørnson ble tidlig begeistret for Griegs musikk. Kanskje er historien om dette lille stykket det første konkrete eksempelet vi vet om. Julen 1867 feiret ekteparene Grieg og Bjørnson jul sammen i Kristiania, og Bjørnson likte Griegs Fedrelandssang så godt at han ville lage tekst til den. Grieg forventet imidlertid ikke raske resultater. Derfor var overraskelsen stor da Grieg allerede dagen etter fikk Bjørnsons første versjon. Bjørnson ønsket at dette skulle bli ”…en sang for hele Norges ungdom”. Men han var ikke helt fornøyd med åpningen. Grieg slapp å vente på resultatet og gjenforteller historien i et Festskrift til Bjørnson mange år senere: ”Neste formiddag, som jeg satt oppe på min kvist i Øvre Voldgate og gav pianotime til en ung dame, hører jeg det kime i entrédøren, som skulle hele ringeapparatet ramle ned. Derefter et bulder som av innbrytende ville horder og et brøl: ”Fremad, fremad! Hurra! Nu har jeg det! Fremad!” Min elev skalv som et aspeløv. Min hustru i sideværelset var vettskremt. Men da så døren fløy opp, og Bjørnson stod der, glad og strålende som en sol, da ble der almen jubel. Så fikk vi høre det skjønne, nettopp fullbårne dikt.”

Bjørnsons dikt, ”Fremad! Fremad! Fedres høye hærtak var” ble brukt da Grieg senere arrangerte stykket for mannskor a cappella med tittelen ”Fremad”.

Foto: Henry Rosling

Forfatter: Monica Jangaard