SYMFONISKE STYKKER

Som vi allerede vet, var ikke forholdet mellom Nina og Edvard populært i de to familiene. De unge tok ikke notis av dette. De forlovet seg. Edvard Grieg hadde satt musikk til fire av H.C. Andersens dikt fra Hjertets Melodier og ga disse som forlovelsespresang. Selve forlovelsen skjedde – ifølge Nina – ved at de ved juletider ”… spilte Schumanns B-dursymfoni (Vårsymfonien) firhendig – og ble forlovet!”.

Deres musikalske samliv med fire hender på klaveret var startet. Gjennom hele livet var den brede pianokrakken det sted hvor de gledet både seg selv i den private sfære og mennesker i konsertsaler rundt om i Europa gjennom intimt og forståelsesfullt samspill med fire hender – Nina i diskanten og Edvard i bassen + at han styrte pedalene.

I 1864 hadde Edvard Grieg på oppfordring fra den danske komponisthøvding Niels W. Gade komponert sin Symfoni i c-moll. De var begge ganske fornøyd med resultatet, og symfonien ble framført både i Danmark og Sverige. Men så ville det seg slik at Grieg var til stede i København da Johan Svendsen fikk framført sin første symfoni i D-dur. Grieg ble over seg av begeistring. Aldri hadde han hørt noe mer fullendt i form og bearbeidelse – og det attpåtil med et materiale som hadde klare norske røtter og et svært personlig preg. Da Grieg kom hjem til seg selv, tok han fram sitt partitur til c-moll symfonien og påførte den megetsigende befaling:

Må aldrig oppføres.

Han hadde erfart at hans arbeid ikke hadde den stramme form og tekniske styrke som Svendsens symfoni. Dessuten var den heller ikke norsk nok. Men dårlig var den ikke! Det har vi erfart i vår tid da symfoniens påskrift ble tilsidesatt. Den er blitt framført en rekke steder med stor suksess, og Oslo Filharmoniske Orkester har brukt den livlige 3. satsen som kjenningsmelodi til sine årlige Holmenkollkonserter.

Selv tok Grieg for seg 2. og 3. sats – Adagio cantabile og Allegro energico - og arrangerte dem for 4-hendig klaver i 1869. Grieg brukte disse svært ofte på sine konserter – oftest i samspill med sin kone Nina.

GRIEGS FORBUDTE SYMFONI

Etter sitt fire år lange studieopphold ved Musikkonservatoriet i Leipzig, reiste Grieg hjem til Bergen. Allerede etter ett år følte han behov for nye impulser, og København var et naturlig mål denne gangen. Knapt 20 år gammel kom han våren 1863 til denne "Nordens metropol" der han møtte igjen sin kusine Nina Hagerup og C.F. Emil Hornemann, som han kjente fra Leipzigtiden. I København møtte han også komponisten Niels W. Gade, en sentral figur i det danske komponistmiljøet. Det var på hans oppfordring at Grieg gikk i gang med det som skulle bli hans eneste symfoni.

Første sats gikk lett, Grieg brukte bare to uker på å komponere og instrumentere denne. Resten av arbeidet gikk tyngre. Først ett år etter, i mai 1864 var han ferdig med de tre siste satsene. Disse satsene ble uroppført i Tivoli i København 4. juni samme år, og hele symfonien ble spilt av Musikselskabet Harmoniens orkester i Bergen 19. januar 1865. Til sammen ble verket framført fem ganger, siste gang høsten 1867 i Bergen med Harmonien.

Men Grieg hadde en god porsjon selvkritikk i forhold til symfonien. Han ønsket ikke å gi det ut i orkesterpartitur, men arrangerte andre og tredje sats for firhendig klaver, og fikk dette utgitt i 1869 (opus 14). Høsten 1867 hørte Grieg sin komponistkollega Johan Svendsens 1. symfoni for første gang, og skriver til sin danske venn, Gottfred Matthison-Hansen:

«Jeg har idag vært på prøve til Johan Svendsens konsert og hørt hans symfoni. Men der skulle du høre løyer. Den mest sprudlende genialitet, den kjækkeste nasjonale tone og en i sandhet glimrende måte å behandle orkesteret på...Men hva det nu er eller ikke, da jeg hørte symfonien, var det, som jeg gjorde et tak inn i meg selv, alt, alt hadde min fulleste sympati og trengte seg inn i meg med en uimotståelig makt.»

Selvkritikken tok overhånd, i alle fall trakk Grieg sin egen symfoni fra offentligheten etter dette. I partituret vises dette med hans egen påskrift: "må aldrig oppføres. E.G.", sannsynligvis føyd til i denne perioden. Verket ble nå liggende i "dvale" i over hundre år, og manuskriptet ble etter Griegs død overlatt Bergen Offentlige Bibliotek som en testamentarisk gave sammen med andre manuskripter, brev og bøker.

På slutten av 1970-tallet ble det gjort forgjeves forsøk på å få verket frigitt. I 1980 tok imidlertid en norsk musikkforsker med seg en kopi av partituret til Moskva og til dirigenten Vitalij Katajev. Han ble straks begeistret og fikk symfonien framført med Moskva Radios Symfoniorkester. Men dette skjedde uten at offisiell tillatelse var innhentet fra Norge, og satte fart i arbeidet hjemme. Partituret måtte nå frigis raskt, og verket ble etter kort tid innspilt på plate med "Harmonien" i Bergen.

Det samme orkesteret som hadde stått for den siste oppførelsen i 1867 fikk også i oppgave å nyoppføre verket. Dette skjedde ved Festspillene i Bergen i 1981 med Karsten Andersen som dirigent. Konserten var en stor begivenhet, og ble kringkastet over hele Europa.

Symfonien har en tradisjonell oppbygning med fire satser, og følger på det ytre plan Beethovens 5. symfoni og "gjennom kamp til seier"-mottoet der. Dette viser seg i toneartsgangen som er den samme i begge symfonier: c-moll i første sats, deretter via Ass-dur og c-moll til C-dur i siste sats.

Vi finner ikke så stor påvirkning fra folkemusikken her slik som i verkene fra tiden etter 1865. Tredje sats inneholder likevel trekk som kan minne om en norsk folketone, med spenstige rytmer som gir et løssluppent dansepreg. Symfonien og a-mollkonserten er begge komposisjoner fra Griegs unge år. I tiden som fulgte skapte han verk der forankringen i norske folketoner og slåtter kommer enda tydeligere fram. For Grieg var det ingen motsetning mellom det nasjonale og det europeiske. Karakteristisk var hans stadige lengsel ut til et større og mer blomstrende musikkliv i Europa, og hans lengsel tilbake igjen til norske fjell og til sitt kjære Troldhaugen. Grieg var klar over at han som menneske og kunstner var helt avhengig av denne vekselvirkningen.

Som han sier det til den danske musikkritikeren Angul Hammerich 21/11-1889:

«Min mening er, at likesom mennesket er individuelt og sosialt, således er kunstneren både nasjonal og kosmopolitt...»

Forfatter: Del 1 Erling Dahl jr. Del 2 Monica Jangaard