I oktober 1901 skrev Grieg til dirigenten, komponisten og fiolinisten Johan Halvorsen om et viktig oppdrag: Kunne han møte spelemannen Knut Johannesen Dahle fra Tinn i Telemark og få ham til å spille slåttene han hadde etter Myllarguten, slik at de kunne nedtegnes? Oppgaven kunne ikke utsettes, Dahle var nå blitt en gammel mann.

Allerede i 1888 hadde Grieg fått den første henvendelsen fra spelemannen om slåttene. Kontakten stoppet opp og i 1901 ble den tatt opp igjen,

”…jei er nu den eneste igjen som har lært fra selve Myllargutten ….når jeg er borte er slåttene også borte. Det som nu spilles er i alle dele annerledes.” - (Brev fra Knut Dahle til Grieg 11. oktober 1901).

Grieg var oppildnet av tanken og skrev til Halvorsen:

”Nei, tenk, om du gjorde dette og om jeg bakefter satt slåttene for klaver og så gjorde vi dem verdensberømte gjennom Peters [forlaget] midt for nesen av det av bare nationalitet unationale Storting!” - (Brev til Halvorsen 18. oktober 1901).

Johan Halvorsen hadde selv lært å spille hardingfele og sa seg villig til arbeidet. Grieg ba Dahle om å reise til Kristiania:

”Dette må De gjøre straks og jeg sender Dem derfor 100 kroner”. - (Brev til Dahle 4. november 1901).

På kontoret på Nationaltheatret, der han var kapellmester, satt Halvorsen med Knut Dahle i ti dager og lyttet og skrev. Grieg ventet spent på Troldhaugen og den 6. desember, i det mørkeste og våteste høstvær, kunne han åpne pakken med slåttene:

«Dette kaller jeg lørdagskveld, kjære Halvorsen. Ute tordner en sønnenstorm, som ryster huset, dertil øser der en ren syndflod ned fra himlene. Men i stuen er det koselig. Jeg har nettopp fått dine slåtter og har just fått lest dem gjennom, mens det formelig har klukket i meg av fryd. Men samtidig har jeg skjent og brent over ikke å være felespiller. Hvor jeg dog hater dette konservatorium i Leipzig! (…). Foreløpig står det for meg som en synd å behandle slåttene for klaver. Men den synd kommer jeg dog før eller siden til å begå. Den er for fristende.» - (Brev til Halvorsen 6. desember 1901).

Først sommeren etter kunne Grieg sette seg ned med arbeidet, som skulle oppta ham et halvt års tid. I 1903 ble 17 bearbeidelser utgitt, der forleggeren etter Griegs innstendige oppfordring inkluderte Halvorsens originale nedtegnelser, og komponistens eget forord. Samlingen ble dedikert den tyske musikkforskeren Hermann Kretzschmar (1848-1924), som flere ganger hadde gitt Grieg gode anmeldelser.

Det var en vanskelig oppgave for Halvorsen å få på plass «de små sprett og triller», som er så karakteristisk for folketonene, og som gir liv til de mange gjentagelsene av ett og samme motiv. Men han lyktes med å få på plass detaljene, og Grieg løste utfordringen med å overføre slåttene til piano med stor sikkerhet. Han utnytter pianoets muligheter med blant annet variert klang, bruk av pedal og – i noen av slåttene – mellomspill som kontrast. Flere av stykkene har et sterkt rytmisk driv, og gjennom hele samlingen tas det i bruk krasse harmonier.

Griegs ventet seg umiddelbart ikke stor forståelse for verket. Likevel var han skuffet etter at han hadde fremført dem på konsert i Kristiania:

”Hva som gjorde meg ondt, var at Slåttene ikke slo ned som de skulle og burde. Jeg spilte dem med all den kjærlighet og trollskap jeg eide. Men – dit min utvikling har ført meg, har jeg ikke folk her hjemme med, det er det tunge (…..) Måtte jeg bare få lov til å utvikle meg så lenge jeg lever. Det er mitt høyeste ønske. Den allmenne forståelse får da komme når dens tid er inne.” - (Dagboken 21. mars 1906).

Tiden skulle arbeide for Slåttene, og de første meldingene om dette kom til Grieg etter relativt kort tid.

”Og i Paris – efter hva Halvorsen har fortalt meg – er Slåtterne blitt oppdaget av noen unge musikere, og de svermer for ”le nouveau” Grieg. Jeg nevner dette for Dem, da det virkelig har gledet meg. Ungdommen, det er dog fremtiden.” - (Brev til Hinrichsen, Peters Verlag, 29. juni 1906).

Samme år møtte Grieg den 24 år gamle australske komponisten og pianister Percy Grainger. De hadde tidligere hatt brevkontakt, og nå møttes de personlig under Griegs opphold i London. Grainger spilte noen av Slåttene for Grieg, som ble meget begeistret.

«Og som Percy Grainger spilte flere av dem [Slåttene] for klaver! Det gjør for øyeblikket ingen nordmann ham efter. Og det er betegnende i mer enn en henseende. Det viser både at vi ennu ikke eier en norsk klaverspiller som har forståelse nok til å gi seg i kast med slike oppgaver og at om denne forståelse ikke finner der, hvor den burde finnes, i landet selv, så kan den finnes utenfor, ja endog i Australien, hvor den vidunderlige Percy Grainger er født. Overhodet er denne prek om at man skal være nordmann for å forstå norsk musikk og spesielt for å utføre den, noe vås. Den musikk som duger, den er iallfall om aldri så nasjonal, dog høyt hevet over det blot nasjonale nivå. Den er kosmopolitisk.” - (Dagboken 30. mai 1906).

Den ungarske komponisten Bela Bartók ble trolig kjent med Griegs Slåtter i Paris, og var opptatt av norsk folkemusikk. På et besøk i Norge i 1912 skaffet han seg en hardingfele.

Med Slåtter, opus 72 har Grieg skapt et mesterverk for piano, som skulle peke langt fram i tid. Verket krever en utøver som har forståelse for folkemusikkens egenart. I dag står Slåttene på repertoaret til mange pianister og verket har blitt gjenstand for stor interesse også for forskere.

Forfatter: Monica Jangaard